Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Det neste store kulturløftet

mai 11, 2013 av Villroser

Foto: Arbeiderpartiet

Foto: Arbeiderpartiet

Hadia er 29 år og kommer fra Rogaland. Hun ble leder for Strand AUF i 1999 og siden den gang har hun hatt en imponerende karriere i Arbeiderpartiet. Hun er valgt inn på Stortinget for denne perioden  (2009-2013), men har også vært politisk rådgiver for intet mindre en tre departement siden Stoltenberg-regjeringen tok over. I 2012 ble hun utnevnt til Kulturminister og ble dermed den yngste statsråden noensinne.

Å være yngst ser ut til å være noe Hadia har taklet utmerket gjennom flere oppgaver og hun gir dermed stemme til og er en inspirasjon for unge engasjerte kvinner over hele landet.

Hadia er aktiv på sosiale medier. Dere kan følge henne på twitter https://twitter.com/HadiaTajik

Hadia er i gang med ” Kulturløftet 3″ og henter nå  innspill fra hele landet. Hun og regjeringen skal utforme nye og ambisiøse mål for kultur- Norge.

14.mai kommer hun til Mandal for å møte kultulivet i Vest Agder og i den forbindelse skriver hun på Villrosebloggen!

Vi er selvsagt veldig stolt over at Hadia gjester Mandal og at hun er vår neste gjesteskribent. Vi  benytter anledningen til å ønske henne lykke til med kulturløftet 3!

Vi håper dere tar utfordringen til Hadia,- god lesning!

…………………………………………………………………………………………………

Det neste store kulturløftet

 Alle trenger noe å leve av, og vi trenger noe å leve for. Vi trenger mat på bordet, og vi trenger opplevelser og inspirasjon. Kampen for brød og roser har alltid vært det sentrale i arbeiderbevegelsen.

På tekstilfabrikker i Massachusetts i USA på begynnelsen av 1900- tallet, la 20.000 kvinner ned arbeidet sitt, én etter én, og fremmet kravet om et mer verdig liv. Én av kvinnene sa det slik: ”Det enhver arbeider vil ha er retten til å leve, ikke bare å eksistere – retten til liv, slik den rike kvinnen har rett til liv, og rett til sol, og musikk og kultur. Det er ingenting ikke de pengesterke har krav på, som ikke også den som er lavest på den sosiale rangstigen har rett til å ha”.

For mange er kultur avkobling. Men kultur er først og fremst tilkobling: Til samfunnet, historien, andre menneskers hverdag eller fantasien. Kultur er å investere i enkeltmennesket, samfunnet og demokratiet.

Et levende demokrati forutsetter et levende kulturliv.

I 2005 kom Kulturløftet med klare ambisjoner for kulturlivet. Til høsten har vi gjennomført kulturløfet II. Nå har vi startet arbeidet med å lage det neste store kulturløftet.

For to år siden ba vi om en uavhengig gjennomgang av kulturpolitikken. Den fikk vi 4. mars.”Kulturutredningen 2014” viser at vi på en rekke områder enten er i mål, nær mål eller på vei til målene vi har satt. Kulturbudsjettet er doblet siden 2005, og har gitt kulturlivet økonomiske muskler. Samtidig er utredningen også kritisk: Særlig den kulturelle grunnmuren, altså den delen av kulturlivet som kommunene har ansvaret for, har ikke fått tilsvarende løft.

I mars gikk startsignalet for en reise til alle landets fylker der vi skal ha samråd med kulturlivet. Vi skal definere nye, ambisiøse mål for kultur-Norge.

Fra det frivillige kulturlivet, med barn som knapt holder instrumentene sine riktig, til den profesjonelle, som holder ypperste kvalitet – og alt i mellom.

Vi vil vektlegge tre ting: Deltakelse, ytringsmangfold og digital fremtid.

Deltakelse handler ikke bare om muligheter for den enkelte. Det handler om kvalitet, om kunstens innhold og bredde. Økt deltakelse utfordrer konsensus og etablerte sannheter. Ulik erfaring gir ulike perspektiver. Når barn får være publikum på teater eller opera, kan det tennes en lys idé i et barnehode. Senkede terskler og åpne dører bidrar til å åpne hoder og hjerter. Så kan jenta, når hun blir eldre, selv skape ny kunst med utgangspunkt i sine erfaringer. Det er verdifullt at kulturinstitusjoner arbeider for å nå bredere ut, og få et større publikum. Men det betyr ikke at kunsten i seg selv skal være sosialt inkluderende.

Tvert i mot. Den kan godt være spissformulert, støtende og skape aggresjon. Den kan avdekke splittelser som ikke ville kommet til syne uten kunsten som plattform for kommunikasjon, kritikk, utfordring og bevegelse.

Kunstens frihet forutsetter ytringsfrihet. Vi trenger den nyskapende, provoserende og utfordrende kunsten som gir mangfold og gjør ytringsrommet større. Samfunn med høy tålegrense har god demokratisk trening. Vi må få brynt oss: Med ord, uttrykk, bilder, musikk. Da må vi legge til rette for et mangfold av ytringer og uttrykk.

Det nye store kulturløftet blir en ny kulturpolitisk plattform, der deltakelse, ytringsmangfold og digital framtid bygger opp under hovedvisjonen om et levende demokrati. Den lager vi nå. Vil du være med på det neste store Kulturløftet?

Publisert i Engasjement, Kultur, Villroser | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar »

Et sterkere psykisk helsevern

mai 2, 2013 av Villroser

184875_10152272140920220_535839850_nVår neste gjesteblogger er Helén Ingrid Andreassen og i dette innlegget tar hun til ordet for et sterkere psykisk helsevern.

 Helén er 23 år og kommer fra Oslo. Hun har lang fartstid fra AUF, hvor hun har vært fylkeslagsleder og politisk rådgiver. Hun har også vært ansatt i Arbeiderpartiet og LO som henholdvis kampanjemedarbeider og organisasjonsmedarbeider.

Helén brenner for mange politiske saker, blant annet en jordklode i økologisk balanse, en sterk velferdsstat og feminisme. Hun ble valgt inn i AUFs sentralstyre, oktober 2012, der er hun leder for ressursgruppa for miljø og klima. Når hun ikke er politisk aktiv, studerer hun profesjonsstudiet i psykologi, på Universitet i Oslo.

Hjemmeside: http://heleningrid.tumblr.com

God lesing!

…………………………………

Et sterkere psykisk helsevern

Det er ingen tvil og at psykisk helse utvikler seg mot å bli et utbredt folkehelseproblem og er et stor utgiftspost for staten. I løpet av livet får annenhver person en psykisk lidelse og mellom 15 og 20 prosent av alle barn og unge i Norge har psykiske plager som påvirker deres funksjonsnivå.(Kilde: Folkehelseinstituttet).

Psykiske helseproblemer er også en vanlig årsak til langtidsfravær. 31,6 prosent av alle uføre er ute av arbeidslivet grunnet psykisk sykdom. Fra 2000 til 2011 har sykefravær på grunn av psykiske lidelser økt med 20 prosent. For lettere psykiske lidelser er økningen på hele 145 prosent. I 2011 var 1 av 8 sykmeldt på grunn av en psykisk lidelse. (NAV).

Til tross for disse alarmerende tallene, er psykisk helsevern, skjelden en sak som får store medieoppslag eller preger den politiske dagsorden. Jonas Gahr Støre har den siste tiden tatt et beudringsverdig initiativ til å jobbe mer med folkehelse. Dette økte fokuset må også omfatte forebyggende psykisk helsevern.

Det ikke er umiddelbart økonomisk lønnsomt å satse på psykisk helsevern. Jeg tror det er noe avgrunnen til at det ikke er så mange politikers fanesak Det er ikke alle som kan bli psykisk friske, og prognosene er ofte usikre – selv om mange vil klare seg godt etter endt psykisk behandling. Oppbygging av nye tilbud er også dyrt- og det er nye tilbud vi trenger. Likevel er det viktig å satse på. Samfunnsøkonomisk sett, lønner det seg. Besparelser i sykemeldinger alene, vil dekke inn satsningen som trengs på forebygging og psykisk helsevern. Ikke minst er det etisk riktig og vikitg å hjelpe folk som sliter.

Forebygging

Hovedfokuset må ligge på forebygging. Det er mye som kan gjøres for at færrest mulig skal ha behov for hjelp fra det psykiske helsevernet. Det er mye enklere (og billigere) å forebygge psykisk sykdom, enn å behandle de som allerede har utviklet lidelser.

For det første må vi ha en skolehelsetjeneste som fungerer. I alt for mange skoler i dag, er helsesøster-/bror, kun tilgjengelig i noen timer hver uke. I stedet for å kun sette vaksiner og advare mot klamydia i russetden, burde skolehelsetjenesten være et lavterskeltilbud for skoleungdom. Alle opplever situasjoner i livet der ting er vanskelig, særlig er ungdom i en opprivende psykisk og fysisk utvikling. Ved å ha noen å prate med, kan mindre problemer hindres fra å utvikle seg til psykiske lidelser.

Mye av det samme gjelder helestasjoner, der for mange kommuner har et avstumpa tilbud. Åpningstidene bør utvides og både helsestasjoner og skolehelsetjenesten trenger økt kompetanse. På helsestasjoner bør psykologer arbeide, og skolehelsetjenesten må som ha et tett samsarbeid med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), og helsesøster/-bror bør få økt kompetase når det gjelder psykisk helse og terapi.

Skolen er generelt sett en god arena for å forebygge psykiske problemer og spre gode holdninger. Psykisk helse burde prates mer om, og gjøres mindre tabu.

Behandling av barn og unge

Barn og unge i det psykiske helsevernet, må prioriteres. De er spesielt sårbare for psykiske lidelser, og om de ikke får rask og god behandling – kan problemene forværres inn i voksenlivet. I dag blir barn- og unge med psykiske lidelser som regel henvist til BUP. Her er får man oppfølging av en fast psykolog, inntill man blir 18 år gammel. Dette fungerer på mange måter godt, men kan forbedres mht pasientene.

Barne – og ungdomspsykiatri bør skilles omgjøres til psykisk helsevern for barn fra 0-13 år, psykisk helsevern for ungdom fra 13-21 år. Barn og ungdom er på ulike steder i livet, og for behandlingspersonell kreves det svært ulik kompetanse for å behandle barn kontra ungdom. For å allikevel få en kontinuitet i behandlingen for de som trenger hjelp over lang tid, skal man så langt det lar seg gjøre få beholde samme behandler. I dag må ungdom som får psykisk hjelp, bytte behandler når de fyller 18 år, da de er for gamle til å beholde sin behandler hos BUP. Det er unødnveldig og byråkratisk. Pasienten risikerer da å måtte bytte psykolog i en sårbar fase, der forandring kan skape problemer.

Vi kan også tenke bredere.  Psykologer bør kunne brukes mer i skoler og barnehager og somatiske sykehus for å bedre folkehelse. Dette er noe de er flinke til i England, og det virker preventitvt fordi man fanger opp symptomer før det rekker å utvikle seg til store problemer.

Priærhelsetjenesten (kommunene)

Har du brekt et bein eller får en akutt somatisk sykdom, er du garantert legebehandling, kjapt. I den psykiske helsevernet er det annerledes. Der er det lange psykologkøer, som gjør at de som trenger hjelp, kan måtte vente i flere måneder. Det kan gjøre en allerede fortvilet situasjon, værre.

Vi trenger en ventelistegaranti for alle som trenger psykisk hjelp. Å stå i kø lenge, kan i verste fall forværre psyiske lidelser, og gjøre fremtidlig terapi svært vanskelig.  En ventelistegaranti kan selvfølgelig ikke gjennomføres uten økt kapasitet innen det psykiske helsevernet – men en garanti er likefullt viktig for å sikre forutsigbarhet og rask hjelp.

Skal man som voksen til psykolog i dag, trenges det henvisning via fastlege, som ofte sender pasienten som ønsker psykologhjelp til et distrikspsykiatrisk sendter (DPS). Men her er det mange som får avslag, eller kun tilbud om korttidsbehandling – pga stor pågang. Om man ikke får hjelp i DPS-systemet, kan man oppsøke privatpraktiserende psykologer med eller uten offentlige driftsavtaler. Dette er systemer som gjør at de svakeste innen psykisk helsevern, lett faller utenfor.  Jeg har selv venner som i sårbare situasjoner, etter å ha dårlige erfaringer i DPS, har måttet ringe rundt til mange forskjellige psykologer og be om hjelp. For å komme først i køen, må man fremstille seg selv som en attraktiv og ressurssterk pasient. Er du ikke villig til å ringe rundt og gå på “audition” hos forskjellige psykologer, kan du måtte vente svært lenge før du får komme til en ledig psykolog.

Behandling av psyisk syke bør derfor flyttes, det bør heller bygges opp kommunale, lavterskel, allmennpsykiatriske poliklinikker slik at oppfølging av psykiske lidelser flyttes fra helseforetakene (spesialisthelsetjenesten) til kommunene (primærhelsetjenesten).

Fastpsykolog?

En av de mest spennende debattene som foregår nå, er debatten om det skal opprettes en fastpsykologordning, lik fastlegeordningen vi har idag.

Dagens fastlegeordning ansees som vellykka. Alle norske statsborgere har rett på en fastlege som har kapasitet til å følge opp deg som pasient, spesifikt. I utgangspunktet virker ordningen svært overførbar til psykologer. En fastpsykologordning kan senke terskelen for å gå til psykolog, og garantere alle en fast behandler. I tillegg vil køene kunne minskes.

Samtidig er det et poeng at å gå til psykolog, ikke alltid er den beste løsningen. Kanskje kan en fastpsykologordning skape en sykeliggjøring av normale epoker i våre liv? Sorg og samlivsbrudd er eksempler på normale epoker som ikke alle behøver oppsøke psykolog for å takle. For ungdom kan hjelp fra helsesøster, helsestasjon eller andre lavterskeltilbud være det som trengs i en vanskelig tid. Det er tross alt ikke et mål i seg selv i at alle besøker psykolog, og en fastpsykologordning kan gjøre at det lønner seg for psykologer å ta imot pasienter, et insentiv jeg ikke er positiv til. Skal ordningen med fastpsykolog innføres, må dette forhindres. Men det er definitivt en av de mer spennende og nyskapene forslagene som har kommet innen psykisk helsevern den siste tiden.

Konklusjon

Det er mange tiltak som kan settes i  gang, for å bedre dagens psykiske helsevern.

I dette blogginnlegget har jeg prøvd å skissere noen spennende forslag. I tillegg er det verdt å vurdere en ny opptrappingsplan for psykisk helse, kommunalt og sentalt, som bør omfatte tiltakene som her er nevnt. Eksisterende tilbud må ikke nedpriorites, det er en oppgradering som må til.

For selv om psykisk helsevern ikke ofte på den politiske dagsorden, er det viktig og riktig å diskutere. Jeg håper dette blogginnlegget kan bidra til litt debatt rundt tiltak i den psykiske helsevernet, i tillegg til økt forståelse for hvorfor det er så viktig å arbeide med.

Publisert i AUF, Helsevesen, Psykisk helse, Villroser | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar »

“Gi meg de brennende hjerter”

april 30, 2013 av Villroser

arbeiderkvinnene_4777836a

Mamma gikk i tog og jeg dilta etter. Slik var det i mange år. Nå er det helst jeg som går i tog og mamma som danner baktroppen med småsarkastiske kommentarer, fortsatt med snert og krutt. Mamma har ikke glemt gamle paroler, men hun har overlatt til oss andre å gå i tog.

Mamma gikk i tog for at kvinner i Afrika skulle få utdanning, hun kjempet for at kvinner skulle få likelønn og at kvinner skulle få større stillinger, helst hele.

Jeg dilta med, sang sangene og veiva med flagget. Jeg beveget meg ubekymret mellom parolene. Jeg forsøkte meg en liten periode i opposisjon som seg hør og bør som tenåring, men det var vanskelig å opponere mot at jenter skulle få utdanning og like muligheter som menn. Jeg var oppdratt av sterke kvinner som i generasjoner hadde trosset kjønnsrollemønster og som hadde arbeidet hardt for å gi neste generasjon større muligheter. Jeg var oppdratt av kvinner med en utpreget sans for rettferdighet og med en tidvis plagsom trang til å uttrykke seg mye og høyt. Det ble i lengde for krevende å være passiv dilter eller i opposisjon. På et tidspunkt fikk både sanger og paroler innhold.

Arbeidersangene var så taktfaste og litt vemodige, med underliggende meninger og med verdier som appellerte både til min rettferdighetssans og troen på å gjøre det som er rett og riktig.

Mamma gikk i tog for likelønn. Jeg husker jeg tenkte på det for noen år siden da jeg stod på talerstolen til Arbeiderpartiet og argumenterte for en «likelønnspott»  En politisk styrt utvikling for å gjevne ut lønna mellom menn og kvinner. På rad og rekke kom gutta fra industrien med sin skepsis og forklarte unge, blonde meg at lønnsoppgjør var lønnsoppgjør og måtte overlates til partene i arbeidslivet. Jeg husker jeg tenkte at det var en oppgave de på ingen måte hadde lyktes med ettersom det var 20 år siden min mor hadde stått på samme talerstol og tatt til ordet for likelønn.

Nå går datteren min i tog sammen med meg og kan hende må hun stå på den samme talerstolen om 20 år til fra nå og fortelle hvordan tre generasjon kvinner har slåss samme kamp for likelønn og ennå tjener kvinner mindre enn menn…  Det er ikke slik at alle kamper er vunnet. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

En vår preget bilder av afrikanske kvinner plakatene. Det var en smule eksotisk kan jeg huske. Det handlet om utdanning som nøkkel til utvikling. At vi rike i nord skulle bry oss med fattige kvinners utdanning var rart. Men mamma fastholdt at utdanning av kvinner ville løfte hele familier ut av fattigdom og nød. Kvinner var oversett i utviklingsarbeidet og man hadde ignorert kvinner som ressurs. Kvinner med utdanning ville kunne lese, ville kunne få arbeid, ville kunne fø seg og sin familie. Kvinner kunne skape en fremtid for seg og sitt land, å investere i kvinners utdanning var å invester i et helt lands utvikling.  Men kronargumentet til mamma var at jenter i Afrika hadde like mye verd som meg. Og ville jeg sloss for min egen rett til utdanning så skyldte jeg mine søstre i Afrika det samme. Det het solidaritet og jeg var solgt for alltid.

Det siste året har det internasjonale samfunnet vist sin vantro over Indias behandling av kvinner. Kvinner blir voldtatt og utsatt for grov vold, de mangler grunnleggende rettigheter og beskyttelse. Både Kongo, Somalia, Afghanistan er land hvor få kvinner er i arbeid og får utdanning. Fordelingen av godene i landet er ekstremt skjev mellom kjønnene. Både voldtekt brukt som våpen, æresdrap og kjønnslemlesting er eksempler på groteske handlinger som fortsatt rammer kvinner på grusomt vis. Det opprettholder undertrykking av kvinner og skaper et samfunn hvor bare noen får ta del. Utdanning gir kvinner muligheter til å bryte med gammelt tankegodt, tradisjoner og ritualer. Det gir kvinner mulighet til å ta arbeid. Utdanning gir også kvinner mulighet for å arbeide for et mer rettferdig arbeidsliv, rettigheter, beskyttelse og lønn. For med utdanning kommer kunnskap og kunnskap gir makt og makt gir innflytelse. Joda, det finnes paroler å gå under.

Mamma jobba fulltid. Men jeg husker hun opprørt og engasjert holdt lange innlegg om deltidsstillingene i helsevesenet. Det var ikke det at kvinner måtte jobbe heltid for enhver pris, men det var det faktum at mange av kvinnen jobbet så små stillinger at de ikke tjente pensjonspoeng.- Og de visste det ikke engang! Mamma så at deltidsstillingen hang sammen med lave lønninger, med lav status og med lav utdannelse.  Men hun holdt fast på at like naturlig som at kvinner skulle ha mulighet til å velge deltidsstillinger så skulle kvinner ha rett og mulighet til fulltidsstillinger.

Kampen for heltidsstillinger, gode pensjonsordninger, slaget om de krevende arbeidstidsordninger arbeidstid og »konkurransedyktig» lønn er ikke verken avklarte eller tilbakelagte kamper. De pågår.  De er gjenstand for valgkamp og det sies at just her vil man se de tydeligste skillene mellom de politiske fløyene. Kanskje du synes det er helt riktig og jobbe mer for samme lønn, og kan hende du synes at arbeidstidsordningen er for lite fleksible, du har full forståelse for hvorfor stivbente regler ødelegger for næringslivet og kan hende du synes at fagforeninger og tariffavtaler har utspilt sin rolle. Da kan du også hende du ikke vet hva du har før du mister det. Da kan det også hende at jeg kaller deg historieløs og tanketom og uten tanke for andre enn deg selv. Det er en finstemt dans mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. Rettigheter og plikter. Det er et nøye gjennomtenkt løp som har bølget seg gjennom historien og gitt Norge et godt arbeidsliv, et arbeidsliv som stabiliserer landets økonomi og som gir de enkelte muligheter til å regulere forholdet mellom arbeid og famile/fritid. Et finstemt forhold som gjør at det er mulig for så mange å delta i arbeidslivet, som gjør det mulig for så mange kvinner å delta i arbeidslivet og som kan inkludere alle i arbeidslivet i ulike faser av livet. Et arbeidsliv som gir mulighet til å skape og å dele. Tro ikke at man kan fjerne eller endre på enkelt forhold i dette arbeidslivet uten at det får konsekvenser. Tro ikke at et godt arbeidsliv kom av seg selv. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

Jeg elsket arbeidersangene og de fremkaller fortsatt gåsehud og tårer i øyekroken. Å stå midt i en arbeidersang er som å stå midt i historien. Det er som å strekke armene ut og la fingertuppene i den ene enden berøre historien og den andre siden berøre fremtiden.

Men først og fremst er arbeidersangene et uttrykk for felleskap, solidaritet og rettferdighet. Det er å holde fast på det som er rett og riktig og som gavner noe mer enn meg selv. 1.mai er kanskje ikke noe de fleste har et sterkt forhold til lenger, men det finnes fortsatt paroler å gå under. Kanskje for lokalsamfunnet ditt, kanskje for samfunnsutviklingen, kanskje i internasjonal solidaritet.

Jeg nynner på den vakreste av alle arbeidersangene. Og minner meg på at det finnes saker større enn meg selv, viktige og riktige, og det gjelder å holde fast på dem, men også å gi dem videre.
God 1. mai!
Anne & Hanne

«Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn,
de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen
og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet.
Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet.
Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.
Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt.
Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.»

( Rudolf Nielsen)

Publisert i Ansvarlighet, Arbeidsliv, Arbeidsplasser, Engasjement, Fagforbundet, FO, Heltid, Inkludering, Kvinnekamp, Likebehandling, Likestilling, LO, Rettigheter, samhold, Solidaritet, Toleranse, Ufrivillig deltid, Uncategorized, Villroser | Merket med , , , , , , | 1 Kommentar »

Vi vil ha mer!

april 16, 2013 av Villroser

Ellen-1Vår neste gjesteblogger er Ellen Galaasen. Hun har skrevet for oss tidligere. Ellen er barnevernpedagog og har jobbet i barnevernet i flere år. Så gikk hun inn i fagbevegelsen som fagkonsulent og ble høsten 2010 valgt inn i forbundsledelsen til Fellesorganisasjonen (FO). Der leder hun barnevernpedagogseksjonen og er AU medlem.

Ellen er ukuelig optimist og hennes  faglige hjerte ligger i det kommunale barnevernet, som hun kaller “mulighetenes land”. Ellen er en av de fremste fagpolitikerene på barnvern, vi er derfor veldig stolt av å presentere henne som vår gjesteblogger for andre gang.

 

God lesing!

……………….

 

Vi vil ha mer!

Etter at SV på sitt landsmøte, og sist helg Venstre, har vedtatt at barnevernloven må bli en rettighetslov for barn og unge, venter jeg spent på hva Arbeiderpartiet vil. At FNs barnekonvensjon gjøres ytterligere gyldig gjennom norsk lovgivning for de mest utsatte og sårbare barna, de som kommer i kontakt med barnevernet, har en betydning!

Retten til en trygg og utviklende omsorg gjennom barndommen skulle være selvsagt i et av verdens beste land å leve i. Men vi vet det for en del barn ikke er det. I Finland har de klargjort barns stilling i grunnloven – barn er egne rettsubjekter pr. def, og barn og unge skal involveres og høres når det gjelder deres liv. I Norge har alle barn over ett år rett til barnehageplass. De har rett til opplæring av grunnleggende ferdigheter. De har rett til helsehjelp. Hvordan kan vi sikre den reelle retten til oppveksthjelp?

Inntil Norges grunnlov kan endres, så har vi muligheten for å gjøre barnas lov – loven om vern av barn – barnevernloven, til en lov som løfter barnas rettstilling ytterligere.

At barnevernloven gjøres til en rettighetslov, må innebære at barn som kommer i kontakt med barnevernet skal ha garantier for: at de blir snakket med og hørt, at de får reell informasjon, at de får hjelp til å målbære sine oppfatninger og meninger, og at de får sin situasjon belyst på en faglig forsvarlig måte, og at beslutningene som tas, basert på en vurdering av barnets beste, er inklusive barnets egne erfaringer, oppfatninger og vurderinger.

Selv om de foreslåtte endringene i barnevernloven som kom 5. april både stiller sterkere og tydeligere krav til faglig forsvarlighet for barnevernet, og barn og unge får flere prosessuelle og materielle rettigheter, så sitter jeg fortsatt med en bekymring knyttet til tilgjengeligheten til oppvekstvernet.

Noen vil kalle det en viktig symbolpolitikk å gjøre barnevernloven til en rettighetslov. Det kan hende. Men, for fremtidens barn og unge som trenger barnevernet, kan denne symbolpolitikken være det som bidrar til at de får hjelp i en vanskelig livssituasjon. For, dette handler om holdninger til og status for barnevernet. Og makt.

Jeg vil at makta heller skal pålegge barnevernet flere oppgaver og legge trykk på den kvalitetsmessige utviklinga for å verne barn, enn at de overlater barnevernet til de særlig interesserte, de som eier engasjement, hjerte og erfaringer, men ofte uten makt til å endre vilkårene.

Jeg syns regjeringa har valgt å bruke sin makt klokt gjennom proposisjonen om barnevernet som kom 5. april. De spesielt interesserte, barn og unge selv og fagfolka er tatt på alvor! Og, jeg vil ha mer! Jeg vil at barnevernloven faktisk blir en rettighetslov for barn og unge. Er det ikke de utsatte barnas sin tur nå?

Lykke til med landsmøte i Arbeiderpartiet!

Publisert i Ansvarlighet, Barnekonvensjonen, Barnevern, Engasjement, FO, Inkludering, Kompetanse, Rettigheter, Villroser | Merket med , , , | 1 Kommentar »

Arbeid til alle er jobb nummer 1!

april 11, 2013 av Villroser

59036_107658409293603_1138152_nVår neste gjesteblogger er Trine N. Klungeland (47 år), bor på Feda, er gift og har 2 flotte sønner. Trine har vært aktiv i lokalpolitikken i 22 år som bl.a. utvalgsleder, formannskapsmedlem, gruppeleder og leder av Kvinesdal Arbeiderparti m.m.

Trine arbeider til daglig som leder i attføringstiltaket Arbeid med Bistand ved ASVO Kvinesdal AS. Hun har gjennom attføringsarbeidet vært leder av ei tverretatlig gruppe som har fremmet forslag til tiltak som kan øke mulighetene for at flere skal kunne fullføre videregående skole. Gruppas arbeid er nedfelt i rapporten ”På Sporet”.

Flere av forslagene gruppa påpekte ser ut til å få gjennomslag. Kvinesdal kommune har satt av prosjektmidler til tidlig innsats, og noen av læreplassene i Kvinesdal kommune skal forbeholdes lærlinger med behov for tilrettelegging.

Som leder av Kvinesdal Arbeiderparti har hun engasjert seg i å bringe videre de forslagene som går utover Kvinesdal kommunes ansvarsområder. De har fremmet programforslag for neste stortingsperiode, og det er gledelig at partiet sentralt ønsker at flere i aldergruppen uten skolerett (mellom 21 og 25 år) må få tilbud om utdanning. Det legges ellers til rette for mer fleksible ordninger i videregående opplæring.  Kvinesdal AP har også fått tilslutning i i Vest-Agder Arbeiderparti om prøveordninger i fylkeskommunen for å utvide skoleretten for dem mellom 21-25 år.

Trines arbeid og engasjement viser at det nytter å stå på for noe man tror på, og bruke muligheter til påvirkning der vedtak fattes. Politikk handler om ”å ville”!

God lesing1

……………………………

Arbeid til alle er jobb nummer 1!

Arbeiderpartiets gamle slagord står like godt i dag som det gjorde for nesten100 år siden. Levekårsutfordringene er igjen satt på dagsorden og sentrale stikkord er utdanning og arbeid. Undersøkelser og forskning tyder på behovet for ufaglært arbeidskraft minker betraktelig i årene framover. Det er derfor urovekkende at 1 av 3 faller ut av dagens utdanningsløp. Nesten alle ungdommer starter i videregående opplæring, men etter fem år er det bare ca 70 prosent som gjennomfører med full studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Utfordringene er særlig store på yrkesfag der bare noe over halvparten av elevene gjennomfører med full kompetanse.

Det er mange grunner til at frafall er en av de største samfunnsutfordringene vi står overfor. Vi vet at personer som ikke gjennomfører videregående opplæring har dårligere forutsetninger for videre utdannings- og arbeidslivskarriere. Blant unge mellom 20 og 24 år som ikke fullfører videregående opplæring, står 19 prosent utenfor både arbeid og utdanning, mot 5 prosent i samme aldersgruppe som har gjennomført. Et stort antall av ungdom som mottar uføretrygd har falt fra videregående opplæring. Blant frafallseleven er det også større andel som mottar sosialhjelp enn de som har fullført videregående skole. Langtidssykefraværet er og høyere blant unge voksne som ikke har fullført videregående opplæring enn blant unge voksne som har fullført. Det er et problem når unge mennesker faller ut av arbeidslivet, eller aldri kommer over terskelen til jobb. Arbeidets betydning går langt utover det å bare kunne tjene til livets opphold. Å redusere antallet som ikke fullfører videregående skole vil derfor gi en personlig, sosial og økonomisk gevinst.

Som et ledd i levekårssatsingen opprettet Kvinesdal kommune ei prosjektgruppe som skulle fremme forslag med tanke på forebygging av frafall fra videregående skole. Prosjektgruppa bestod av medlemmer fra NAV, ASVO Kvinesdal, videregående skole, ungdomsskolen og tverrfaglig team. Gruppa har avgitt sin innstilling i rapporten ”På Sporet”. For å få informasjon og innspill i arbeidet ble representanter fra ulike fagenheter invitert for å gi oversikt om hva som finnes av tiltak, og hvilke tjenester som ytes fra tidlig barndom til etter videregående skole. Fagenhetene fikk også mulighet til å fremme forslag de vurderte som hensiktsmessige i forhold til å styrke gjennomføringsmuligheten.

En god del av tilbakemeldingene gikk på behovet for å samordne tjenester/oppgaver bedre. Mange av dem som får oppfølging fra det offentlige har ofte mange bistandsytere å forholde seg til, og samordning og koordinering kan være avgjørende for resultater eller også mangel på sådanne. Et godt samarbeid med foreldre/foresatte, foreldreveiledning og tett oppfølging er sammen med et behov for alternativ til undervisning og teori sentrale stikkord i rapporten.

Gode muligheter for livslang lære og et utdanningssystem som er fleksibelt kan være med å hindre frafall og styrke gjennomføringsmuligheten.  Yrkesfaglige studieretninger må bli mer fleksible, og det må bli enklere å få hele opplæringen ute i bedriftene. Antall læreplasser må økes, også i det offentlige, og flere av læreplassene må være forbeholdt lærekandidater.

Man må utvide muligheten til å fullføre videregående utdanning for de over 21 år. I dag er det vanskelig å få videregående utdanning i aldersgruppen 21 til 25 år dersom ikke NAV finansierer utdanningen. Her er det 4 år uten rettigheter på skolen og mye av motivasjon kan forsvinne om en må vente lenge før en kan starte på utdanning igjen.

Prosjektgruppa ble gjennom arbeidet styrket i påstanden om at ting henger sammen, og at det er viktig med tidlig innsats. Flere rapporter om frafall i videregående skole peker på faktorer som kan disponere for frafall. Det er derfor viktig å kunne se hele oppvekstløpet under ett for å kunne finne tiltak som når den enkelte ungdom.  Frafall i utdanning kan betraktes som sluttpunktet på en prosess som har startet tidlig. Undersøkelser viser at det er sjelden at elever slutter utelukkende på grunn av mangler ved skolen eller undervisningen. Årsakene er sammensatte og har gjerne sin opprinnelse lenge før både videregående – og ungdomsskole. Helsestasjonens ansatte vet ofte på et tidlig stadium hvem som lever i sårbare oppvekstmiljø og som har risiko for å få en vanskelig skolehverdag, og hvor det trengs en tett og god oppfølging. Klare rutiner for å koble elever med økende/stort fravær til skolehelsetjenesten kan være en god løsning for tidlig kartlegging og intervensjon. Skolehelsetjenesten kan bidra med innsats overfor den enkelte elev i form av veiledning på helsespørsmål som har betydning for fungering, både på og utenfor skolen, viderehenvisning for evt. utredning, forebygging/oppfølging i forhold til rus, kost, fysisk aktivitet osv.

Flere av fagenhetene tok også opp temaet foreldrekompetanse. Prosjektgruppa så derfor et potensial og et behov for veiledning av foreldre/foresatte i en eller annen form. Helsestasjonen ser behov for foreldreundervisning og skolen ser behov for foreldreinvolvering. Det ble hevdet fra flere av dem prosjektgruppa var i kontakt med at det ofte er en sammenheng mellom de barna som sliter og mangel på involvering fra foreldrene. Gode rutiner rundt skolevegring, fravær og oppfølging generelt er sentrale stikkord i både foreldreveiledningen og skolens rutiner. Prosjektgruppa anbefalte derfor avslutningsvis at det settes i gang et prosjekt der det jobbes videre med hvordan man kan tenke helhetlig om foreldreinvolvering og foreldrekompetanse. Dette bør settes i en sammenheng fra barna er nyfødt, fra helsestasjonen og videre oppover i ungdomsskole og videregående skole.  Målet må være å forhindre avsporinger, få til et bedre samarbeid, gi støtte til foreldre/foresatte i deres rolle og arbeide ut fra tanken om at foreldrene er de viktigste personer i barnas liv.
”Et samfunn som setter pris på sine barn, må ta godt vare på deres foreldre ”, 

Et slikt prosjekt bør vinkles positivt og støtte foreldrene i hvordan de kan involvere seg i barnas oppvekst. Det er krevende å være foreldre og foreldrerollen byr på mange utfordringer. Ting henger sammen og ting tar tid. Bedring av levekårsutfordringene må sees over flere år. Det er derfor gledelig at Kvinesdal kommune har vedtatt i sin fireårige handlingsplan å iverksette et slikt prosjekt samt flere av de andre tiltakene prosjektgruppa foreslo.

Men, jeg ønsker meg ikke bare arbeid til alle, jeg ønsker også et inkluderende arbeidsliv. For meg som til daglig jobber med attføring har jeg av og til stilt spørsmålet: ”Et inkluderende arbeidsliv for hvem?  Hva med dem som ikke tar utdanning, og hva med dem som står uten arbeid etter å ha oppnådd vitnemål/fagbrev? Hvordan inkludere flere unge til deltakelse enn det vi får til i dag? Arbeidsgiverne ønsker kompetanse og i den kampen vinner ofte de flinkeste. Hvordan skal man få til økt sysselsetting der kompetansebehovet er stort, samtidig som man trenger de hendene som er? Etter min mening må flere være med og ta samfunnsansvar! Vi må ha et system som treffer ungdommen der de er, på ulike nivå og med ulik arbeidsevne. Det gir muligheter. Et bedre og mer målrettet samarbeid og med målrettede midler. Vi trenger et bredt samarbeid med privat næringsliv, kommuner, fylkeskommune og tiltaksbedrifter som sammen med NAV kan koordinere tjenestene. På den måten kan flere unge forhåpentligvis oppnå grunnleggende ferdigheter og livsmestringsarena i kombinasjon med god arbeidspraksis. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe!

Å velge feil utdanning og/eller ta valg i ungdomsårene som gir konsekvenser for muligheter framover, – kan by på mange utfordringer. Det må være mulighet for /og legge til rette for å kunne komme tilbake på sporet igjen. Nelson Mandela sier: ”Storhet er ikke å unngå feil, det er å reise seg etter en feil”.

Publisert i Arbeidsliv, Frafall, Kompetanse, Kvinesdal kommune, Videregående opplæring, Villroser | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar »

Jente, gutt eller menneske?

mars 25, 2013 av Villroser

Fotograf: Johanne Tunaal-Larsen

Fotograf: Johanne Tunaal-Larsen

Vi er stolte over å presentere vår neste gjesteblogger Camilla Dunsæd. Camilla Dunsæd er en samfunnsinteressert dr.scient med mann og tre barn. Hun jobber for tiden som rådmann i Kvinesdal, en jobb hun trives med, og er oppriktig stolt og glad over å lede en så vakker, vennlig og vågal kommune. Engasjementet for rettferdighet tar hun med inn i jobben, bl.a. ved å sette likestilling på dagsorden. Å la mennesker få rom til livsutfoldelse uavhengig av kjønn, farge, bakgrunn og lignende er en viktig verdi hun bygger sin ledelsesfilosofi på. 

God lesing!

 

 

Jente, gutt eller menneske?

Hvert menneske er unikt – ulikt alle andre. Vi har for eksempel forskjellig hårfarge, høyde, hudfarge, nasjonalitet og kjønn. Noen av ulikhetene brukes til å kategorisere mennesker – vi putter folk i bås. Ofte hører vi lettvinte uttalelser om mennesker – dansker er joviale, muslimer er kvinneundertrykkere, franskmenn er gourmeter, kvinner har et omsorgsgen som menn ikke har og lignende. Det kan være noe sant i utsagnene, men det er stor sjanse for at de ikke stemmer når vi treffer det unike enkeltmennesket.

Faren med kategorisering av mennesker er at når en karakteristikk blir gjentatt lenge nok, får den en viss grad av autoritet selv om den kanskje ikke er sann, eller bare inneholder et snev av sannhet. I neste omgang begrenser det det unike menneskets muligheter for livsutfoldelse og det fratar mennesker individualitet.

Dette innlegget har tittel, gutt, jente eller menneske, altså kategorisering av mennesker basert på kjønn. Smak på ordene guttejente og jentegutt. Guttejente er et alminnelig brukt ord, mens ordet jentegutt knapt nok eksisterer. Hva er grunnen til det? Å være maskulin kvinne har vært oppfattet som greit, det er vanskelig å hevde at feminine menn har fått samme status. Det er noen grunnleggende karakteristikker om det å være kvinne og det å være mann som gjør at ordet guttejente finnes, mens ordet jentegutt ikke finnes.

Etter min mening har kategoriseringen, basert på kjønn, ført til at mange mennesker har fått begrensede muligheter til livsutfoldelse. Jeg tror det gjelder både kvinner og menn. Min egen mormor led under at kvinner var forventet å være hjemme. Hun hadde lønnet arbeid til hun giftet seg med min morfar, da ble hun hjemmeværende. Dette ble en begrensning for henne, hun hadde så mye ulevd liv inni seg, så mye energi og kunnskap som ikke ble brukt, at det gikk sterkt utover livskvaliteten hennes. Det står for meg som så sørgelig. Kanskje av den grunn har jeg vært opptatt av at kjønn ikke må begrense menneskers muligheter til livsutfoldelse på alle livets områder.

Som rådmann er jeg opptatt av å legge til rette for at samfunnet Kvinesdal ikke skal begrense mennesker, snarere tvert i mot, la mennesker få rom til å utnytte sitt potensial. Derfor har kommunen satt likestilling på dagsorden. Kjønn skal ikke være en begrensende faktor for mennesker i Kvinesdal. Vi har bl.a. jobbet med likestilling i barnehagene. Ikke for å gjøre jenter og gutter like, men for å gi jenter og gutter like muligheter. Barnehagen skal være en arena der barn får muligheter til å trene ulike ferdigheter, de skal ikke begrenses av forventninger om hvordan de skal være som jenter og gutter. Unike barn skal få et godt selvbilde, ha muligheter for lek og utfoldelse som barn, og ikke som jente eller gutt. Det handler om å utvide handlingsrom og valgmuligheter, og la barna få velge mellom et mangfold av muligheter fremfor bare et fåtall. Vi har filmet barn og ansatte i barnehagen for å undersøke om det er forskjell på hvordan personalet møter jenter og gutter, fedre og mødre. Resultatet er klart – det er forskjeller! For eksempel brukes guttenes navn hyppigere enn jentenes navn, gutter får flere oppfølgingsspørsmål og de voksne har lengre samtaler med gutter enn med jenter. Gutter får mer oppmerksomhet fra de voksne enn jentene får. Vi har filmet vanlige barnehagesituasjoner, måltid, lek, garderobe og lignende. Det viste seg også at personalet møtte fedre og mødre forskjellig. Når far kom og hentet var det en mer spøkefull tone, det ble fortalt små historier fra barnets dag i barnehagen, mens når mor kom var det antall bleieskift og hvor mye barnet hadde spist som var det viktigste å formidle. Filmene har personalet brukt til refleksjon, slik at de kan lære av dette og møte hvert unike barn som det unike mennesket det er, og ikke la kjønnstereotypiene styre! Det handler jo dypest sett om å SE barnet dette, og kjønnsstereotypier, og andre fordommer, stenger for det gode, åpne blikket på barnet – det nysgjerrige blikket. Og alle som jobber med barn bør gjøre sitt for å åpne barnets muligheter i stedet for å stenge dem. Slik får vi barn som følger sine interesser og utnytter sine ressurser. Det gjør barnehagearbeidet mer spennende også – det er jeg sikker på! Barnehagene i Kvinesdal har hatt fokus på dette i flere år nå, og noen år etter første filming, filmet vi på nytt for å se etter endringer. Og endringer fant vi! Barna ble i mye større grad behandlet som barn, selv om det fremdeles er en del spor etter ulik behandling basert kun på kjønn.

Mitt poeng er at vår verdi som menneske ikke er avhengig av hvilket kjønn vi er, hvilken hudfarge vi har eller om vi er franske, somaliske eller norske. Vi har vår verdi som det unike enkeltmennesket vi er. Hvert enkelt menneske er en svimlende komposisjon, en unik blanding atomer, som har blitt akkurat seg selv! Vi har fått vår tilmålte tid på jorden, en tid for å leve ett liv, som ikke må begrenses av stereotypier.

Vi feirer stemmerettsjubileum i år. Dessverre er det fremdeles slik at et stort flertall av de som undertrykkes og diskrimineres i verden er kvinner. Derfor er det viktig at vi i Norge holder opp at rettigheter og plikter i samfunnet gjelder mennesker – det vil være med å bidra til at kvinner verden over får de rettigheter de har krav på og blir behandlet med den respekt de fortjener!

Publisert i Inkludering, Likestilling | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar »

Aldri – ALDRI – privatiser vold og trusler!

mars 16, 2013 av Villroser

531263_436260503055124_1017990089_n Vår neste gjesteblogger er Hanne Line Wærness (48), Harstadværing i sitt hjerte, bosatt i Stavanger de siste 10 årene. Hanne Line er vernepleier med stor V fra Høgskolen i Harstad. Hovedfag i helsefag.Arbeider som høgskolelektor ved vernepleierutdanningen på Diakonhjemmet Høgskole Rogaland.

Hun har vært engasjert som tillitsvalgt og hatt ulike verv i FO i over 20 år. Er for tiden yrkesfaglig ansvarlig for vernepleiere i FO Rogaland, sitter i Seksjonsrådet for vernepleiere, hovedtillitsvalgt på jobb.

Fagpolitikk ligger hennes hjerte nært, og hun venter i spenning på stortingsmeldingen om levekårene til utviklingshemmede.

Har vært opptatt av vold og trusler siden hun selv var student – og spesielt det relasjonelle perspektivet i denne problematikken. Fokuset på hva det innebærer å være utsatt for vold og trusler blir fort underkommunisert i alle prosenttallene om omfang. Kurser studenter fra FOs utdanninger i ”Vold og trusler som arbeidsmiljøutfordring” og ”Terapeutisk aggresjonsmestring”.

God lesing!

………………………………………………….

Aldri – ALDRI – privatiser vold og trusler!

Jeg er vernepleier. Jeg har vært utsatt for vold på jobb. Jeg har blitt skadet. Jeg har vært engstelig. Jeg har hatt skyldfølelse. Jeg har varslet. Jeg har fått kjeft. Men jeg har ikke holdt kjeft.

Via media blir vi til stadighet opplyst om at terskelen for å ty til vold er blitt lavere. Såkalt umotivert vold øker. Som vanlige borgere kan vi bli vilkårlig rammet av vold. Å bli utsatt for vilkårlig vold er alvorlig, og er en samfunnsutvikling som gir grunn til bekymring. Men mediene fokuserer i liten grad på den risikoen for vold og trusler som enkelte yrkesgrupper utsettes for gjennom å utføre sitt daglige arbeid. Politikerne er stadig bekymret for den økte volden i samfunnet. Er de like bekymret for omfanget av vold og trusler i arbeidslivet? Å bli utsatt for vold – og trusler om vold – fra mennesker man står i en profesjonell relasjon til er også alvorlig. Å bli slått ned på jobb kan gi andre konsekvenser enn å bli slått ned på gaten, for å si det enkelt.

Som barnevernpedagog, sosionom og vernepleier (og andre profesjoner) yter man profesjonell omsorg til mennesker i sårbare og utsatte situasjoner. Man knytter relasjoner, og nær kontakt med brukerne er ofte en forutsetning for godt faglig arbeid. Hva når man blir slått, sparket og truet på jobb (eller på fritiden) – og man fortsatt skal stå i relasjonen i etterkant? Hva gjør det med oss? Hvordan kan det håndteres? Hvem har ansvaret?

Definisjoner og omfang

Hva er så vold og trusler om vold? Hvilket svar man får kan avhenge av hvem man spør. Men Arbeidstilsynet (AT) har følgende definisjon:

”Vold og trusler er hendelser hvor arbeidstakere blir utskjelt, utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet fra tredjepart eller angrepet i situasjoner som har forbindelse med deres arbeid, og som innebærer en åpenlys eller antydet trussel mot deres sikkerhet, helse eller velvære”.

Mer spesifikt betyr det slag, spark, lugging, kliping, biting – og trusler fremsatt mot seg selv eller nærpersoner. Ikke akseptabelt, tenker nok de fleste. For mange i relasjonelle yrker er det en del av deres arbeidehverdag.

I følge Arbeidstilsynet (AT) og Fafo øker omfanget av vold og trusler i arbeidslivet generelt – og offentlig sektor spesielt. Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere er særlig utsatt. Over 60% av de som arbeider innen barnevern og tjenester for utviklingshemmede har vært utsatt for vold og/eller trusler siste år (Svalund 2009). I følge levekårsundersøkelser (SSB 2006 og Fafo 2007) er det dobbelt så mange kvinner som menn som utsettes for vold og trusler – mest sannsynlig fordi flere kvinner enn menn arbeider i utsatte bransjer. Sykefraværet grunnet vold og trusler er bekymringsfullt (Svalund 2009). Rapporteringsviljen er liten (AT). Det er nettopp det relasjonelle aspektet som ofte utløser situasjoner med vold og trusler; i møtet mellom hjelper og mottaker er ikke maktforholdene jevnbyrdige (Hagen 2010).

Men konsekvensene for arbeidstakerne er mange. De fysiske konsekvensene er èn ting; sår gror, blåmerker blir borte. Min erfaring er imidlertid at mange opplever det å bli utsatt for vold og trusler som ikke å lykkes i jobben – og derigjennom gjør det til et personlig anliggende. Det er det IKKE. Vold og trusler er aldri et individuelt problem. Ikke la noen prøve å overbevise deg til å tro det.

Høyst levende forestillinger

Det finnes mange myter og forestillinger om trusler og vold i helse- og sosialsektoren. Noen eksempler:

  • • Trusler og vold er en del av jobben.
  • • Det er uprofesjonelle medarbeidere som blir utsatt for trusler og vold.
  • • Trusler og vold kan vi ikke få gjort noe med (KS.no).

La meg se litt nærmere på disse forestillingene. Vold og trusler er IKKE en del av jobben – men kan være en konsekvens av å arbeide relasjonelt med mennesker i utsatte og sårbare situasjoner. Arbeidsgiver kan ikke fraskrive seg ansvar for arbeidsmiljøet gjennom å skyve dette ansvaret over på arbeidstakerne – eller å betale seg ut av det gjennom ”risikotillegg”, som kan privatisere ansvaret. Årsakene til at vold- og trusselsituasjoner oppstår kan være mange. Det kan her være viktig/formålstjenlig å skille mellom instrumentell (intensjonal) og ekspressiv (ikke-intensjonal) vold (Hagen 2010). Den instrumentelle volden/trusselen utøves for å oppnå noe (jeg vil!). Den ekspressive volden er ofte en reaksjon på andres handlinger (jeg vil ikke!). Mennesker som har behov for omsorg og støtte er ikke spesielt voldelige. Når mennesker i sårbare situasjoner opplever å ikke bli sett, hørt og forstått er det ofte kun voldens språk som er tilbake. Utfordringen for oss som er i relasjonen er å ha kunnskap om hvorfor volden oppstår, og ha rammebetingelser for å møte den på en profesjonell måte. Det er arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge gode rammebetingelser for et godt arbeidsmiljø. Det være seg forebygging, risikoanalyser, handlingsplaner, informasjon, vernetjeneste, HMS-arbeid, ansvarsavklaringer, bemanningsnormer, skolering og andre lovpålagte krav til arbeidsmiljøet. Det krever et fokus på vold og trusler som en arbeidsmiljøutfordring. Det krever en faglig forståelse for de spesielle utfordringene knyttet til relasjonelt, profesjonelt arbeid. Det krever en vilje til å prioritere tid og penger til kompetanseheving. Det krever politikere som tør å påpeke at loven gjelder for alle, på alle områder og i alle virksomheter; at kravet til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ikke ofres på økonomiens alter i profittbaserte private institusjoner. Det krever en erkjennelse av at vold og trusler ALDRI kan privatiseres.

En av konsekvensene ved å utsettes for vold og trusler er at man stiller spørsmålstegn ved egen faglighet, egen profesjonalitet. Hva var det jeg gjorde galt? Man tar med seg jobben hjem, sover dårlig, blir engstelig, får skyldfølelse. Man begynner å tvile på egen kompetanse. For å gjenta meg selv; hvis det å bli utsatt for vold og trusler gjøres til et personlig anliggende, så er det med på å privatisere problematikken.

Og her er vi tilbake til hva som er – og ikke er – en del av jobben. Arbeidsgiver har ansvar for å sørge for av vi som arbeidstakere har et arbeidsmiljø som er ”fullt ut forsvarlig”. Arbeidsmiljøloven er krystallklar på at ”Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre (§4-3). Det betyr at arbeidsgiver har et overordnet ansvar for at vold og trusler (så langt som mulig) ikke skal være en del av jobben. Og politikerne må tilse at arbeidsgiver faktisk tar det ansvaret alvorlig.

Vold og trusler kan – og skal – forebygges. Vi må allikevel innse at det vil være arbeidsplasser hvor vold, trusler og andre former for krenkelser vil forekomme. Verktøyene er der – det er bare å ta dem i bruk. Og det er kanskje her den største utfordringen ligger.

Publisert i Arbeidsliv, Arbeidsplasser, FO, Trusler, Villroser, Vold | Merket med , , , , , , , | 2 Kommentarer »

Eldre innlegg »

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 39 andre følgere