«William er bestevennen min, mamma.» Sønnen min på tre har fortalt meg dette til alle døgnets tider det siste året. Om morgenen når vi drar i barnehagen, sier han med forventningsfull stemme;» i dag skal jeg leke med William, det er bestevennen min». Og på vei hjem, etter hjertelige omfavnelser mellom guttene før vi går fra barnehagen, forsikrer han meg igjen. «William er bestevennen min» og underbygger det med titalls setninger som starter med «William å æ lekte… i da’». Om kvelden før han sovner, sovner han til den gode tryggheten og vissheten om at i morgen venter en ny dag med bestevennen sin. For Lillebror på tre så er det ikke den utfordring som ikke kan møtes så lenge William er en del av teamet. Da en vond episode hadde satt lillebror litt ut av balanse og verden var utrygg og han helst ikke ville slippe mor og far av synet i barnehagen var William redningen. Det var lange morgener med gråt og trøst og et mammahjerte som brast. Men så var William der. Og vennskapets makt beseiret alt som var vanskelig. Barnelatteren fløt utover rommet så voksne måtte smile og trekke et lettelses sukk.
William er bestevennen, det er ingen tvil.
Men det ikke alle som har en bestevenn. Og det er nesten ingenting som kan få et mammahjerte til å briste så høyt som når barnet står der i skolegården alene. Når andre barn går omveier rundt barnet ditt og bøyer hodene sammen mens de skuler i retning av din lille sårbare og håpefulle. Da er det vanskelig å vite hva du kan gjøre. Alt du kan se er smerten som vokser som en stor svart klump inni barnet ditt og som spiser det opp innvendig. Og du blir så redd det skal drukne i denne ensomme vonde følelsen av å ikke være del av felleskapet. Å være utenfor.
«Voksne skaper vennskap». Den nye kampanjen til utdanningsdirektoratet er viktig og setter fingene på det som er vesentlig. Nemlig at foreldre ikke er uvesentlig i barns liv og heller ikke er uvesentlig for hvilke verdier og hvilken raushet ditt barn møter verden med. Åpen og inkluderende, fordomsfri og nysgjerrig. Å lære sine barn verdien av vennskap, bygge relasjoner sammen med barnet og inkludere de barna som ikke fikser det like bra, er en svært nobel og viktig oppgave. Det handler også om at vi må se mer enn vårt eget barn. Gode relasjoner og vennskap skaper gode læringsmiljøer og gir barn mulighet til å lære mer og delta mer. Det er vanskelig å gå på skolen og vanskelig å lære noe som helst hvis alt du tenker på er hvor mye du gruer deg til friminuttet da det igjen blir avslørt at du er utenfor. Gode tydelige voksne, både i skole og barnehage, som tør å se hvordan relasjonen mellom barna er og hva som egentlig foregår av inkludering og ekskludering mellom barna er viktig. Men viktigst er at man tør å gjøre noe med det man ser!
I et bursdagselskap overhørte jeg et par foreldre som klaget over at ei av jentene ikke kom. Hun kom fra en innvandrerfamilie. « De pleier aldri å komme på sånt disse barna» forklarte den ene av foreldrene. Jeg vet ikke hva som irriterte meg best, stigmatiseringen av en hel gruppe, eller mangelen på vilje til å finne en løsning slik at det ikke forble sånt at noen aldri fikk delta i bursdagsfeiring.. Min datter ble venninne med denne jenta, noe jeg applauderte. I den ellers så melkehvite byen var jeg glad min datter fikk lære at vennskap ikke handlet om hudfarge. Men jeg ble satt på prøver f.eks da datteren min kom hjem og fortalte at det var jenter som ikke ville leke med dem fordi venninnen luktet så vondt. Hun gjorde ikke det, men hun luktet kanskje annerledes enn soft tøymykner. Jeg undret mange ganger gjennom det skoleåret på om læreren la merke til hvordan jentene behandlet hverandre og hvordan det hadde stor betydning for jentenes mulighet til å leke fritt, uavhengig og integrere alle i leken sin. Jeg undret meg også ofte over mangelen på handling blant lærerne som kunne ha begrenset disse mekanismene som førte til ekskludering. Så de ikke, eller ville de ikke se?
Jeg fikk aldri gehør for disse tanken på skolen, for å si det slik. Men min datters venninne kom alltid i bursdagene og da min datter trengte hjelp var det henne som stod last og brast og hjalp henne. Vennskapet hadde verken farge eller lukt og var like betydningsfullt som noen annens.
Det er helt sikkert fint å ha et barn som er på toppen av popularitetsstigen og som mestrer vennskap og relasjoners fine balansekunst. Som kan peke og vinke og sette standaren i skolegården. Det er trygt å ha et sånt barn fordi du vet de vil klare seg. Det vet alle vi foreldre, at får våre barn venner så klarer de seg. Men vi har et ansvar for å tørre å se dem som ikke får være med, de som lever i skyggen av de flinke, pene og populære. Vi som voksne har et ansvar for å lære våre barn verdien av å inkludere alle. Vi kan ikke på forhånd vite hvem som viser seg være bestevennen. Alle trenger en sjanse til kjenne seg inkludert og sett. Og noen ganger må vi rett og slett som voksne bestemme at alle skal få være med i bursdagsselskapet om det i hele tatt skal bli noe bursdag. Sett rammene, det ligger i stillingsbeskrivelsen som foreldre. Muligens ligger hemmeligheten til å lykkes i hvordan vi som foreldre kan være rollemodeller. Barn lærer av sine rollemodeller, og de lærer mest når de ser hva rollemodellene gjør. Du kan utgjør en forskjell og gi både ditt og andres barn en mulighet for et vennskap de kanskje aldri hadde forestilt seg.
Jeg sendte sønnen min i barnehagen i dag, og han hadde knapt tid til å si « hadet» Han hadde nemlig noe viktig å fortelle William. Det første han spurte personalet i barnehagen om var « Er William kommet?» Det er mitt ønske for barnehage- og skoleåret at alle får en venn av samme kaliber som William. For det er ingenting som kan måle seg med den gleden som lyser opp et barneansikt når det ser bestevennen sin. Tenk om alle barn gikk til sengs med samme trygge visshet om at i morgen venter en dag med bestevennen, og tenk hvilken fantastisk måte å starte en dag på.
Anne&Hanne
Flott skrevet. Håper alle som leser dette gjør disse ord til handling. Vi har så mange uskrevne regler og normer, spesielt i områder der barna kommer fra “godt møblerte hjem”. Vi må tåle å se forskjeller, og å se det som berikende. Jeg heier frem barn som er (og som tør) å være “annerledes”. Og lærer mine barn det samme.
Helt enig! La oss heie frem mangfoldet!
Anne&Hanne
For en herlig historie
Kjente tårene presse seg frem, Tenk om alle kunne ha en venn som William og en sønn så god som din. Tusen takk for du delte historien din.
Hei Monica! Tusen takk for fin tilbakemelding! Vi kan jobbe sammen for at alle får en venn som William:)
Anne&Hanne
Utrolig fin historie og veldig sant det du sier om at foreldre må være sitt ansvar bevist… Men jeg er også tilhenger av at barn skal ha flere å spille på. Tanken slår meg, hva gjør din sønn når William er syk og ikke kommer i barnehagen en dag? Barn med veldig sterke bånd til et annet barn kan være veldig ensom dersom bestevennen ikke er tilstede. Jeg har selv erfaring fra min sønn. Han var bestevenn med en gutt fra Cuba. Helt fra de to gikk i barnehagen hang de sammen. Etter 2. klasse flyttet bestevennen til min sønn. Det vi så da var at vår håpefulle plutselig ikke ble inkludert hos de andre og at han selv var for «svak til å tilnærme seg de andre i klassen .Dette resulterte i at han ble mye alene i friminuttene og det gikk så langt at vi måtte gripe inn. Problemet er ikke bestandig at barna er ekskluderende. De bare «glemmer» å ta våre på andre. De er opptatt med det de holder på med og tenker ikke slik som oss voksne. Selvfølgelig kjempeviktig å gjøre barna bevist på dette men i vårt tilfelle var det like mye vår sønn som ikke menget seg med de andre fordi han rett og slett ikke viste hvordan han gjorde det, han har jo alltid hatt sin bestevenn….
I dag er han 14 år og har flere venner, men hans tap av bestevenn preger han fremdeles.
Hei Ingunn! Gode relasjoner innebærer som du sier, flere å spille på. Vennskap trenger ikke være ekslusivt eller eksluderende. Som voksne har vi også et ansvar for å legge til rette for nettopp dette. Men jeg tror at en god relasjon er et svært godt utgangspunkt for flere gode relasjoner. Å lære våre barn relasjoners kunst er ikke lett, men svært viktig. Godt å høre at sønnen din fant nye gode venner!
Anne&Hanne
Så utrolig flott skrevet
Tusen takk!
Hanne&Anne
Å, så fint skrevet!! Og så veldig viktig!
Takk, Karin!
Anne&Hanne
Syns dette er utrolig flott og lese, men hva skal vi foreldre gjøre som har et barn på utsiden? Datteren vår var en utadvendt og blid jente med mange venner i barnehagen, men så begynte hun på skolen og der ble hun en av de som ble plaget, mobbet og utestengt, vi har vært gjennom det meste og har til og med holdt henne hjemme fra skolen for å få fram et poeng. Hva skal vi gjøre? Bytte skole? Flytte? Hun går nå i 5 klasse….
Kjære deg! Jeg skulle ønske jeg hadde gode svar til deg, men alles situasjoner er forskjellige og spesielle. Vi har gjennom vårt innlegg slått et slag for at vi som voksne har et felles ansvar, derfor synes jeg du skal adressere foreldre i klassen til datteren din. Fortell hvordan du har det og be om hjelp. Vi har så mange tabuer rundt dette, kanskje fordi vi tar på oss skyld eller velger å tro at det er noe med oss selv som ikke gjør oss fortjent til gode relasjoner. Slik er det ikke! I tillegg har skolen er klart definert ansvar. Du skal ikke gi deg! Be om å få en voksen som kan følge datteren din og hjelpe henne til å skape relasjoner og gjenvinne tryggheten. Og så; åpne ditt eget hjem og skap en arena hvor du gir barna muligheten til å bli kjent. Og kanskje finnes det en der ute som trenger din datter like mye som hun trenger noen. Masse lykke til!
Anne&Hanne
Så utrolig viktig!! Vi må ikke lukke øynene og tro at det ordner seg selv. Noen er utenfor,mange er redd for “trendsetteren ” i klassen,Noen er ensomme, men tør ikke si noe om det, hverken hjemme eller på skolen av frykt for at det skal bli verre. Barn er avhengige av kloke voksne.Tenk om vi alle kunne være gode forbilleder,det er jo hva vi gjør, mer enn hva vi sier, som er av betydning!Enig i “alle eller ingen” i klassebursdagsselskap,evt. alle guttene eller jentene. Dette er viktigere enn hva som serveres eller presangene.Her kunne det også være lurt å samordne seg med andre foreldre om en maxpris,så ingen utblir fordi de ikke har o.k. gave å gi.Voksenrollen/foreldrerollen er den viktigste rollen vi har.Åpenhet og samarbeid med skolen er svert viktig.Det er ikke lett ” å se” hver og en i en stor klasse,de må få noen signaler.Det samme gjelder skolehelsesøster.
Det er desverre slik at det er mange tabuer rudnt dette. Og mange følser seg skamfull for å ikke være inkludert. Derfor er det så viktig at vi snakker om det høyt og tydelig slik at det ikke blir et ansvar for den enkelte, men for felleskapet! Og så er det viktig at skolen rigges slik at den klarer å ivareta ansvaret sitt som inkluderingsarena.
Anne&Hanne
Meget godt skrevet.
Jeg vet at det er mange foreldre som glemmer hvilket forbilde de er for dine barn. Foreldres sannhet er barnas sannhet. ta tilbake kveldspraten når barna har lagt seg om du trenger få ut frustrasjon barn ikke forstår. Og hjelp våre barn til å bli gode medmennesker med mer hjerterom enn fordommer.
finn skriven,Du vet Maj-beate att Du har 2 personer i vancouver som alskar dig
Jeg leste de første avsnittene, men konsentrasjonsvansker som kommer av depresjon gjorde at jeg datt helt ut.
Men det jeg leste, var utrolig godt skrevet.
Jeg har blitt mobbet i over 7 år, og nå er jeg 12 år, og ting går bare nedover. Foreldrene mine skilte seg når jeg var fire, og faren min har Asperger’s syndrom og hadde sinneproblemer, og moren min har bipolar, så jeg har egentlig aldri hatt noen som virkelig forstår meg. Fikk selvmordstanker når jeg var 8 år, og begynte med alternative former for selvskading alt da. Var 11 når jeg begynte og kutte meg selv.
Men det som er positivt i livet mitt, er at jeg har den beste bestevenninnen og kjæresten i verden. Hun er som bestevenninne, søster og kjæreste for meg. (Jeg er bifil, og vi er begge jenter.) Jeg har sosial angst, ikke på det verste heldigvis, men når jeg er alene med henne merker jeg ingenting til det.
Og til alle voksne med barn: Følg GODT med. Sjangsen for at mobbing blir holdt godt skjult er stor. Følg med om ting og klær kommer hjem skitne og/eller ødelagte. Om h*n har blåmerker eller sår veldig ofte, men ikke får noen hjemme. Og følg med på om han eller henne går inn i seg selv.
Om noen av dere tror at barnet deres blir mobbet, snakk med noen av lærerene på skolen som kan følge ekstra godt med.
Fordi om mobbingen først blir oppdaget etter mange år, kan det være alt for sent. Etter hvert vet faktisk de som mobber hva de driver med, og de vet hva som sårer mest, hvilke rykter som sprer hat mot mobbeofferet og hvordan de skal skjule det. Når mobberne er så utspekulerte og onde, holder man ikke ut lenge. Før man vet ordet av det er det stemmer inni hodet ditt som forteller deg at verden ville vært bedre uten deg, at du er tykk og stygg, og at du like godt kan ta livet av deg selv.
Så bare vær der. Alltid. Ikke gjør som min mor har gjort, høre mer på den minste som er søtest, eller dytte unna alt som kan være galt eller er “skummelt”. Sånt skjer i underbevisstheten, og moren min gjør dette. Jeg vet det fordi jeg er ganske god til å lese folk, og hører det på måten hun snakker om lillesøsteren min og problemer.
Uansett hvor vondt det gjør å vite hva som skjer med barnet ditt, prøv å se det fra hans/hennes perspektiv. Sett deg inn i situasjonen, og vær raus med komplimanger. Etter mye mobbing slutter man å ta til seg komplimanger, og klarer alltid å vri det til noe negativt. Så si fine ting hele tiden om du vet at en person har dårlig selvtillit og/eller har blitt/blir mobbet. Til slutt kommer moplimangene frem, selvtilliten stiger sakte, og man kan helt til slutt heve seg over mobberene.
Takk for flott innlegg! Tankene mine gikk i revy gjennom egne barns oppvekst mens jeg leste, og de kampene de utsatte seg selv for ved gjentatte ganger å stille seg på den svakestes side i skolegården. Menneskeverd skulle vært eget fag på skolen, og med hjemmelekse som involverer hele familien..
Vad bra skrivet och så sant. Besta vännen är så viktigt och samvaron med andra likasinnandeBlev otroligt rörd när jag läste din text
Dette var veldig bra skrevet. Jeg har selv opplevd å være den som har stått mitt i skolegården å sett på hvor hyggelig alle de andre har det. På bursdagen mine kom alle å lekte med hverandre, men det var ikke alltid jeg fikk være med på leken. Jeg fikk oppleve på kroppen at jeg ikke var som alle andre. Jeg hang etter i skolearbeidet noe som i senere tid har vist seg å være dysleksi som jeg ikke fikk hjelp for. I gym-timene ble jeg alltid valgt sist. Ettervert grue jeg meg til å gå på skolen og skydde alle sosiale sammenhenger. I dag strever jeg med å være sosial og er mer eller mindre redd for å ta kontakt med andre. Likevel har jeg klart å finne noen arenaer der jeg kan være litt sosial, jeg må hver dag drive med sosial trening. Det høres veldig alvorlig ut, men det handler bare om å utfordre seg selv til å tørre å stole på noen. Jeg har aldri opplevd å ha noen ekte bestevenninner over en lengre periode. På et eller annet tidspunkt har venninnene sviktet meg og guttevenner bli jo aldri helt det sammen. Vis jeg blir usikker trekker jeg meg unna og setter opp en mur. Etter det jeg har opplevd har jeg blitt veldig fokusert på å få med alle i leken. Vis noen ikke har venner kan det gå fryktelig galt. Dette er noe alle bør lese og tenke over, det er superviktig. Man må også tenker på hva vi sier i barns nærhet, barn plukker opp det mest utrolige.
Men denne moren som snakker om gode rollemodeller- hun sier ingenting om hva det innebærer for henne? Hvem sitter hun sammen med på foreldremøter, og ikke minst- hvem sitter hun IKKE sammen med?
Utrolig fint innlegg. Er selv glad for at min 3 åring har en bestekompis i barnehagen som heter akkurat William:-) De er som erteris og finner på mye morsomt sammen. Ikke alt som settes pris på av de ansatte da men… Min 3 åring har derimot en storebror som aldri hadde en bestekompis som William da han gikk i barnehagen, noe som gjorde mitt mammahjerte engstelig for hvordan han skulle klare seg i en tøff skolehverdag. Heldigvis har han en lærer som syns det viktigste i skolehverdagen er samhold og at klassen finner på morsomme ting sammen. Jeg er fremdeles engstelig da han ikke er den mest sosiale gutten, men håper og tror at med denne lærerens innsats og varme hjerte, vil få en fin skoletid fremover.